Motorstopp

Hver eneste dag er jeg redd for at sønnene mine skal bli drept i mørket på vei til jobb. Snart er det bare dem, meg og narkolangere igjen her, sier Haifa.

Det er klarvær, og kaldt. Pusten stiger til værs som hvit eksos idet hun panorerer armen over Hollywwod Street. Navnet har et ironisk snitt nå, for det er langt herfra til Hollywood. Her har morgen- sola få vinduer å sole seg i. De er knust. Eller skåret ut og stjålet, slik som tapet, listverk, tepper og dører. Flankert av forlatte rønner, og med ansiktet delvis skjult bak et blått ullskjerf, forteller den afghanske kvinnen en trist historie – en beretning om hvordan det er å bli igjen i byen hvor 79,725 hus er forlatt, akkurat som håpet om den amerikanske drøm- men.
Dersom dere kom hit for åtte-ni år siden, ville dere tenkt; “for et fantastisk strøk”. Nå er lemmene spikret og beboerne borte.
Folketellingen “Census” som gjøres hvert 10. år, er dyster lektyre. New Orleans, som ble delvis rasert av ork- anen Katrina i 2005, har mistet 140.000 innbyggere siden forrige telling i år 2000. Detroit, «Motor City», har vært skånet for naturkatastrofer. Likevel har 237.493 mennesker yttet. De som er igjen i byen, er dem som ikke har råd til å dra derfra – slike som Haifa. Huset hennes i Hollywood Street mangler det meste, men er ikke tomt. Det er fyllt av frykt.
Vi som sitter igjen her, tør ikke å snakke med hverandre. Det er som om vi alle er ender.
Det er resignasjon å lese i ansiktet. Men hun lyser opp da hun forstår hvor vi kommer fra. En kusine yttet til Norge da hun selv dro hit, til “the promised land”, for 23 år siden.
– Hun gjorde rett. Jeg gjorde galt.
1950. Detroit er USAs erde største by med nesten to millioner innbyggere. I det pulserende og eskalerende samfunnet har alle jobb og de este romslige eneboliger. Selv afro-amerikanere, som er lite attraktive i arbeidsmarkedet, får jobb i Henry Fords fabrikker. Detroit er det mest moderne industrielle sentrum på kloden, og sentrum i den amerikanske drømmen.
2011. 40 prosent av byarealet står tomt. Den o sielle arbeidsledigheten er på rundt 20 prosent. Lokale myndigheter hevder den reelle ledigheten er dobbelt så høy. Siden 1950 har 1.135.791 mennesker forlatt Detroit. Hver erde inn- bygger har pakket ko erten og reist. 33,2 prosent av de resterende 700.000 innbyggerne lever under fattigdomsgrensa.

Hus til under 10.000 kroner

Listene over hus som auksjoneres bort virker endeløse. Mange eneboliger har en startpris på 1.000 dollar. Det er hus som er blitt fratatt familier som ikke kunne betale skatt og avdrag.
– Nå blir listene lagt ut på nett og folk fra hele verden kan by på dem. Før var det mange som greide å kjøpe husene sine tilbake på auksjon, forteller Karinda Washington.
Hun er advokat hos Michigan Legal Ser- vices, en sti else som bistår personer som risikerer å bli kastet ut av husene sine. Hun er med oss, da en forbilledlig munter dame ønsker oss velkommen og ber oss finne sofaen i stuen – et dunkelt belyst oppholdsrom. Deborah Williams er snart pensjonist, har et oppsiktsvekkende smil og sannsynligvis Detrois guleste hår. Gardinene er trukket for, slik de har vært de siste 10 årene.
Det er for å beholde varmen. Glasset er knust i ett av vinduene, og jeg har ikke råd til å reparere det, forteller Deborah. Den spede kvinnen er iført en tettsittende rød skinnjakke og matchende lærbukser. Den beige hårfargen matcher lenestolen hun sitter i. Hvert år er målet å skrape sammen de omlag 1.000 dollarene hun trenger for å betale eiendomsskatten og beholde huset. Karinda mener det er et mirakel at hun har klart det så langt. Med foldede hender fortel- ler Deborah om tilleggsmålet hun har satt seg for 2011.
– Jeg har ikke grått hittil og skal holde meg i hele år. Jeg skal be istedet. For gråten min ønsker ingen å høre. Det er en sår gråt, Detroits gråt.
Taler for guds døve ører
Det er 15 år siden mannen hennes døde av hjerteinfarkt. Etter det hun kaller en sømmelig sorgperiode, møtte hun kjæresten Baker og fyttet inn i det som var hans stefars hus. Det er der vi sitter nå. Men paret er der på nåde, ettersom stefaren ikke rakk å skrive noe testa- mente. Det orerer av lignende skjebner i Detroit. Mange tusen mennesker er husokkupanter. Småbarnsfamilier som makter å betale skatten på huset, og som ytter til allerede forlatte hus. Blir de ikke kastet ut fra det nye huset innen 30 dager, har de rett til å bo der så lenge de betaler skatten.
– Jo, vi bor her ulovlig, forteller Deborah og sukker.
- Men ingen sier noe så lenge vi betaler skatten.
– Er Detroit annerledes nå enn for 15 år siden?
– Ja, selvfølgelig. Alt er værre nå. Alle er redde, selv om folk est holder seg innendørs nesten hele tiden. Før kunne barna kaste egg på spøk uten å bli skutt. – Hva har skjedd?
– Vi står ikke sammen lenger. Vi snakker ikke engang med hverandre. Vi er alle mennesker, selv om det om det ikke virker slik nå lenger. Nå er vi mistroiske.
– Er det mulig å snu?
– Vel, trodde vi at det var mulig å få en svart mann i det hvite hus…?
Svaret bærer bud om at hun ikke har gitt opp. Deborah Williams tror på bedre tider, for det er det hun ber om i bønnene sine. Men gud har ikke svart, ennå. Så hun tar sine forholdsregler – push-ups og sit-ups hver morgen. Nå vil den lille, gamle damen ta karatetimer. Vi spør om det er grunnet tilstandene i nabolaget, og blir svart med himlende øyne. Reaksjonen taler et tydelig språk. – Det er enten karate eller en pistol. Og jeg liker ikke pistoler.
– Baker ble skutt av 14 år gammel raner for re år siden. Han er syk, ble nettopp operert og trenger at jeg er her for ham hele tiden. Men det er tungt. Jeg kan ikke huske sist jeg var ute på restaurant eller på kino eller bowling. Alle vennene mine er borte. Her snur de deg ryggen om du faller litt utenfor. Jeg har bare gud igjen, og Karinda.
En vemodig mine tar bolig i det rynkete ansiktet.
– Men det holder for meg.
Så får Deborah en klem.
Og da bryter hun nyttårsløftet sitt. Detroits såre gråt fyller rommet.

10.000 hus skal buldoseres

Detroit deler Deborahs skjebne. Byen lider. Men borgermester Dave Bing har en plan. “ e Detroit Works project” er en samling akutte tiltak som skal redusere folkeflukten. Og det haster. Detroits infrastruktur ble bygget for to millioner mennesker fordelt på et 139 kvadratkilometer stort byområde – et areal større enn Boston, San Fransisco og Manhattan til sammen. Enorme områder ligger brakk, hele bydeler er forlatt. Bings redningsplan innebærer etablering av sju til ni tettbygde sentrumskjerner innenfor bygrensene. Det er her folk skal bo, og tjenestene være. Parallelt med sentrumsrenover- ingen, skal de mest falleferdige av de tomme husene rives. Målet er å bul- dosere 10.000 hus innen 2013, fordi de er farlige. Når det første huset forlates i en gate, tar det gjerne kort tid før ere flytter. Dominoeffekten har tømt mange nabolag – slike som Hollywood Street. For få år siden var det en av Detroits an- stendige familiegater. Nå er de en gang så herskapelige boligene blitt herberge for hjemløse og fristed for kriminelle. Og det er mange gater som Hollywood street. Sammen er de som et nettverk av miniatyranarkier, med lekeplasser som
sentrum. Men der er ingen barn. De er for lengst lø et opp fra huskene og ut av området. Igjen står narkolangerne, med sløve hensikter og skarpe våpen. Og noen ytterst få av de gamle naboene – de aller fattigste, som ikke kommer seg vekk.
Men borgermesterens plan er allerede iverksatt. Entreprenørene har fulle ordrebøker, og er for lengst på plass med gravemaskinene, blant annet i Hollywood Street.
– Detroit står ved et veiskille. Vi kan ikke fortsette som vi gjorde for 50 år siden, eller 10 år for den saks skyld. Omveltning er på trappene, sa Bing da han nylig talte til innbyggerne om til- standen på byen.
Han høstet ovasjoner for talen. Men Bing har så vidt begynt, og han må levere. Michigans guvernør Rick Snyder truer med å innsette en nød nansdirektør dersom bystyret ikke evner å erne budsjettunderskuddet på 155 millioner dollar.

Håp om comeback

Men Bing lever med press fra ere hold. Mannen i gata har hørt fagre lø er tidligere. Den forrige borgermesteren, Kwame Kilpatrick, er dømt for å ha
løyet under ed etter å ha sauset seg inn i en sexskandale og sitter nå bak lås og slå. I fengsel har han god til til å forberede seg på den kommende korrupsjonssaken, hvor han er tiltalt for underslag.
En skulle ikke tro at sånne typer som han havner på cella. Men sånn er det her, sier John Gibson.
Når vi møter ham har han like vanskelig for å tro på lø ene, som han har for å få start på kompisen Ronald Pen- dletons Cheverolet.
– Byen vår har har slitt lenge, men det var først rundt år 2000 at Detroit «super-changed», it changed big time. Nå kan man ikke fylle bensin eller sitte utenfor huset uten å risikere å bli skutt eller ranet.
Han ligner på de este andre unge menn i Detroit. Mørk i huden, med gull rundt halsen. Hettegenser og saggebukser. Filmbiografen «8 mile» om Eminem er skutt her i rappe- stjernens hjemby. Om du har sett rap-batlingene i lmen, har du sett typen John Gibson. Laid back. Men det ul- mer under den barske og tibakelente fasaden. Bedageligheten er et skall. Før han så filmen 2012 – kort oppsummert en filmatisert dommedagsprofeti – var han bekymret. Etterpå ble han
redd. Han mener verdens undergang har startet allerede, her i Detroit.
– Vi er mordhovedstaden. Alle er skeptisk mot alle, du veit ikke hvem du kan stole på. Du veit aldri, 2012 er rett rundt hjørnet. De sier at solsystemet snart er på linje. Jeg skulle ønske Detroit kunne se virkelig bra ut igjen før vi forsvinner, sier han.
John skrur videre og rister på hodet samtidig. Han tviler, på både Bing og bilen. Men han lykkes til slutt. Mo- toren durer. Ronald smiler. Så gjenstår det å se om Bing får start på Detroit. Første bud er å forsikre folk om at de igjen kan sitte i hagen uten å frykte ransmenn og pistolkuler. Med «Pro- ject 14» skal han lokke politimenn- og kvinner tilbake til sentrum med hus til gi-bort-pris. Kriminalstatistikkene bærer bud om det er mulig å lykkes. I or ble det begått 308 drap I Detroit. Det er 15 prosent færre enn i 2009. I or lå Detroit på tredjeplass på FBIs (Federal Buerau of Investigation) liste over USAs farligste byer. For tre år siden var den farligst.
– Vi gjør det vi kan for at Detroit igjen skal ta sin rettmessige plass som en av Amerikas bedre byer. Vi er «a work in progress». Tegnene på framgang er klare og målbare, proklamerte Bing
under bytilstandstalen.
 

Oppsving for bilindustrien

Det sies at man kan ta tempen på USAs økonomi under Superbowl. Hvem som bruker penger på pausereklame, og hvor dypt graver de lommeboka, gir en pekepinn på tilstanden. Vi må tilbake til 2008, før nanskrisen, for å finne General Motors (GM) på listen. I år var to av de tre bilgigantene representert. Det er ikke tilfeldig. GMs bunnlinje har ikke sett bedre ut siden 1999 – til tross for finanskrise, nødlån og redningspakke. De jubler hos Ford og Chrysler også. I or belønnet de tre bilgigantene sine ansatte med 400 mil- lioner bonusdollar – for første gang siden myndighetene satt bonusstopp som betingelse for redningspakke. Motorene hos Ford, Chrysler og GM durer igjen. Men Detroit har hånd- brekket på.

 
Urban hungersnød

– Finanskrisen har ført til at mange som var en del av middelklassen nå le- ver under fat- tigdomsgrensa og sulter daglig, sier Jonnie Young i Forgotten Harvest. Han kjører en av sti elsens 28 lastebiler ned Gratiot Avenue med 4000 pounds mat i lasterommet – mat
som ellers ville gått til spille i mat- kjedenes og bedri enes søppelbøtter. Sørpespruten står til sidene og tre er en endeløs rekke av tomme lagerbygg, nedlagte industrilokaler og tørre pu- ber. «Party Store» står det i gult på en lilla mursteinsvegg. Det er lenge siden den siste sprit askene gikk over kassa der. Bygningene står der som sementerte minner av en svunnen tid. Beretningen om Detroit er sprayet på de hullete veggene. Det er folkets fortelling om utsikten vi ser gjennom frontruta, om ulikhetene og urettferdigheten. « e Renessance centre», GMs hovedkvarter, rager prangende mot himmelen som et palass i et ellers dunkelt, grått og anonymt bylandskap. Det demonstrerer ikke bare makt. Detroit-kapitalens høyborg represen- terer polariseringen som herjer byen. For på kontorene jobber ingeniører – og direktører og prosjektledere. De som en gang lagde bilene, har emigr- ert til suburbene. Det er der det lages biler nå – av dem som har kommet seg vekk fra de ghetto-lignende sentrum- sområdene. De som er igjen, er dem som ikke kommer seg unna, og som trenger Jonnie. I or mottok og delte Forgotten Harvest ut nesten 9.000 tonn mat.
– De regner med at jeg kommer klokken 15, sier Jonnie og peker på armuret.
Det blanke metallet står i kontrast til det mørkebrune håndleddet, og viser at vi er nesten en halvtime etter skjema. Det kan være en halvtime som oppleves lenger av dem som venter. En undersøkelse Forgotten Harvest har gjennomført, viser at halv- parten av barna i byområdet sulter. 33,2 prosent av de 700.000 innbyggerne lever under fattigdomsgrensen i følge U.S Census Beureau.
Maten vi kjører ut gjør at mange fortsatt kan ha et relativt normalt liv, fordi de kan bruke det de tjener på å betale boligen. Tusener på tusener har ikke råd til begge deler. Av dem som har mistet husene sine, er det mange som er avhengig av jobben vi gjør for å overleve, fortelle Jonnie.
Vi ankommer et av stoppestedene på veien. Utenfor Greater Emanuel Temple of Deliverance står mer enn 50 personer og hutrer i vinterkulden. Øynene lyser av håp når lastebilen ruller inn. Mat lempes kasse for kasse inn i kirkerommet, så får de komme i tur og orden. De eldste først.

Hjemløs, men rik på naboer

Marwin bor på et av byens herberg for hjemløse. Han blir skeptisk når to “white dudes”, som han titulerer oss, begynner å spørre ham om byen og ham selv. Han er pengelens og vil i det minste ha betalt. Innvidd i et par journalistiske prinsipper, går han imidlertid med på å snakke mot en sigarett – hel, vel å merke.
– Detroit går rett til helvete. Jeg mener, jeg har jo fått så mange naboer de siste årene. Kald og med sneipen i munnviken trasker han avgårde etter første inhalering, med Red Wings-capsen på snei. Men sigaretten vår ga avkastning – vi vet at stadig ere holder Marwin med selskap i gatene og på herbergene. Det er disse som tviler mest på borgermesteren og som ser opp mot « e Renessance Center» med avsky i blik- ket. Vi ser bautabygget her fra Greek Town også. Inne på en av sportsbarene skjenker bartenderne til den store gullmedaljen denne kvelden. Green Bay Packers og Pittsburgh Steelers spiller Superbowl-finale. Det synges, bannes, søles og jubles. På en trapp rett utenfor, har en fyr lagt seg for natta. Ved siden av står Carl. Han er like hø ig som røslig, og kledd i en stilig, sort frakk. I en årrekke var han verdensvant konferansier for Ray Charles. Nå selger han roser.
Dere tenker sikkert at jeg har det jævlig, men jeg har en anstendig jobb. Jeg arbeider hardt og betaler skatt. Stadig færre av oss i denne byen gjør det. Mange har det verre enn meg. Men ikke misforstå; det er ingen trøst, sier Carl og kaster et blikk inn mot tappekranene. Vi spør om han er ensom.
– Gud guider meg og gir meg styrke. Det er uunnværlig trøst. Detroit er ikke hva det en gang var, og det vil det trolig aldri bli heller. Men om Gud vil, kan vi klatre opp igjen.