Byen som ble massegrav

Femogtyvende april 2015. I de mange steinhusene i Lang Tang kokes ris og kaffe over bål. Røyken siver ut av tinnrør og forsvinner over den golde fjellsletten. Der ute erter barna eslene og jager turistene som jager nye høydemeter med staver og raske briller. Alt er som vanlig i landsbyen Lang Tang, ved foten av Himalaya.

Så begynner fjell-massivet å skjelve. Et steinhus raser sammen. Så ett til, og enda et. Klokken er 11.56. Det er begynnelsen på en apokalyptisk serie naturkatastrofer som forvandler landsbyen til en kald og grå massegrav. 243 mennesker – 175 innbyggere, 27 guider og 41 turister – blir knust og begravet under en grå ørken av stein og is, 30 meter dyp og to kilometer bred. På sekunder blir 55 gjestehus, sykehuset, skolen og ostefabrikken, hele landsbyen Lang Tang, fjernet fra jordens overflate. «Sabai gayo» (alt er borte) sier de få som overlevde. Få av de døde er blitt funnet.

Marerittet begynte under selve skjelvet, da en enorm isbre brakk i to. Millioner av tonn med knallhard is løsnet, smalt inn i fjellsiden nedenfor og dannet en massiv tsunami av stein og is som, ifølge en stor studie gjengitt i forskningsmagasinet Science, dundret ned og over landsbyen i 220 km/t. Mange av dem som overlevde, ble drept sekunder etterpå, da massene smalt inn i motsatt side av dalen og returnerte en trykkbølge tilbake mot byen. Trykkbølgen hadde halve kraften av atombomben over Hiroshima og en hastighet på 320 km/t, noe som tangerer de sterkeste tornadoene som er målt.

Hjemmet ble knust

Det er første feriedag og snart ett år siden skjelvet. Chowang Tamang (16) har reist fra skolen i Katmandu og går taust langs stien som snirkler seg opp dalen, forbi jakokser og sherpaer og hjem til foreldrene. Turen tar flere dager, men omsider når han frem til et platå med et sønderknust rosa hus omgitt av stein, glass og to blå FN-telt.

Chowang er hjemme, et par kilometer nedenfor Lang Tang village. En gang var huset en fredelig oase, 3500 meter over havet. Nå står det igjen et plastbord og en utedo.
– I Katmandu raste hus og templer sammen. Skolen også. Men da jeg kom hjem hit, falt jeg sammen selv. – Mamma og pappa gjør som best de kan, for turistene er alt vi har igjen.

Han viser vei over bekkefar som snirkler seg forbi restene av barndomsparadiset. Så stopper han opp og trår til siden. Fremfor oss hviler et landskap som kunne vært kulissene i en dystopisk film. Mørke fjell stuper ned mot en grå ørken av stein og is som strekker seg tvers over dalen, helt til elven som maler en smal grønn stripe i dalbunnen.

På stien som snirkler seg over det som nå er en kirkegård over dem som aldri ble funnet, bærer en krokrygget kvinne en planke over ryggen. Og langt der borte, på den andre siden, ryker det fra én eneste pipe. I New Lang Tang hotell, et avlangt blikkskur som åpnet få dager tidligere, står en kvinne kledd i et lilla skjørt og svart boblejakke bøyd over steinovnen. Tshering Chokpa (45) og ektemannen Palsang Tamang (47) mistet alt. Hotellet også. Nå er klientellet tilbake: To franske kompiser over et sudokubrett, et østerriksk par på bryllupsreise og en aldrende DJ fra Berlin, som øver gloser med tre av arbeiderne som er leid inn for å rydde rasområdet. På bordet står tre flasker brennevin.

– Da jeg dro hjem herfra sist, var alt som det pleide. Stille og fredelig og idyllisk, sier Jean Lompret, den ene sudokuspilleren.

– Jeg trykket verten Palsang i hånden, ga Tshering en klem og vinket farvel. En uke senere ble landsbyen smadret. Å komme tilbake, er som en av de drømmene hvor du vet at faren lurer, hvor noe dytter deg mot den, og du ikke kan stanse.

Datteren hørte ikke varslene

Ekteparet skjønner ikke ordene, men forstår hva han snakker om. Tshering Chokpa holder hardt om armen til ektemannen. Knokene er hvite. Blikket vendt ned da hun begynner å snakke lavt:
– Tinntallerkenene begynte å skingre over steinovnen, men datteren min Nansi merket det ikke, for hun var døv. En panne falt ned fra taket. Jeg tok tak i Nansi. En steinvegg raste over oss. Så hørte vi braket fra fjellet. Raset gikk rett på utsiden av huset. Etterpå ble det helt stille. Ikke en lyd. Ingenting.
Ektemannen ser mildt på henne. Han vet hva som kommer.
– Nansi begynte å grave en vei opp. Da kom en ny lyd. Den ble høyere og høyere. Jeg ropte «ligg stille, legg deg ned», men hun hørte jo ikke. Hun …
Chokpa bøyer ryggen og legger hodet i hendene, forsøker å skjule tårene. Snart gråter hun. Mannen ser unnskyldende opp.
– Nansi var veldig spesiell for henne. Hunskylder på seg selv for at hun lot vinden ta datteren vår. Men det er ikke bare det …
Han stryker kona over det gråsprengte håret. – Hun mistet 25 andre også. Moren, faren, brødre, søstre. Alle, foruten meg.

Det kommer til å skje igjen

I virkeligheten var det ikke en vind som rev Nansi ut av livet. Det var den mektige trykkbølgen. Stein, gass, aske og mennesker fløy gjennom luften. Og langt der oppe i fjellsiden, hvor massive trestammer fremdeles ligger slengt, fant de forleden en rosa jentegenser.

Ifølge eksperter er det ikke et spørsmål om breen brister på nytt. Det er et spørsmål om når. Studier gjennomført av forskningssenteret Icimod, viser at samtlige av de 105 breene i Lang Tang-dalen trekker seg tilbake grunnet global oppvarming og lokal forurensning. Det gjør forskerne bekymret. Geolog og breforsker Sonam Futi Sherpa uttalte til Nepali Times i fjor at strukturene ikke bare svekkes, men også utsettes for stadig større press av nye og større innsjøer på innsiden.
– Skjelvet i 2015 var en vekker. Først da forsto jeg hvor reelle problemene knyttet til disse innsjøene er, at menneskeliv er i fare, sa Sherpa som tviler på at innbyggerne i dalen er innforstått med hva som henger i fjellene over dem.
– Folk vet at fjellene er i endring, men de forstår ikke grunnene til det. Og vi vet heller ikke nok. Vi har bare syv-åtte års data.
Det passet derfor dårlig at det meste av Icimods måleinstrumenter over Lang Tang ble knust under skredet i 2015. Nå er nytt utstyr på plass, men uten å ennå kunne gi svar på breenes forfatning.
– Vi er avhengig av mer forskning. Ennå er det vanskelig å slå fast hvor stor risikoen er.

Håper turistene vender tilbake

– Jeg har sett mye, men dette var grusomt. Vi vasset rundt i lik, sier Justin Rowlatt.

BBCs Asia-korrespondent var den første journalisten som kom hit etter katastrofen. Mens pressebyråene skrev om Katmandu, verdensarv i ruiner og de 19 som døde på Mount Everest, fortalte Rowlatt om de 243 som døde her.
– Å se alle mennene gråte hemningsløst, det var sterkt. De er stolte og gråter nesten aldri, sier Rowlatt, stående på et ødelagt steingjerde ved siden av innleide arbeidere. De har hendene på ryggen og sier ingenting, bare står der og myser utover alt som ikke lenger finnes. Over dem sirkler svarte fugler.
– Det er så mektig å komme tilbake nå. Alt, absolutt alt, er borte. Likevel stabler de på nytt, stein for stein.

800.000 mennesker besøkte Nepal i 2014. I lang tid etter skjelvet forsvant 90 prosent av turistene fra landet, hvor turismen hadde utgjort over 4 prosent av BNP og sysselsatt rundt en halv million, halvparten av dem kvinner. Turistminister Ananda Prasad Pokhrel forsøker å gjenreise turistenes tillit ved å dyrke, som han sier, «Buddhas fødeland» – en karbonfri og harmonisk boble i en forurenset, hektisk verden.
– I andre land vil turister se det menneskeskapte: Eiffeltårnet, Big Ben, Colosseum. Her vil de gå i fjellene, puste luften og finne roen, slik som i Lang Tang. Men det tar tid etter et jordskjelv. Hver dag noen er for engstelige for å reise hit, er en trist dag for Nepal, sier Pokhrel.
– De fleste som overlevde i Lang Tang, hadde aldri vært utenfor dalen før skjelvet. De flytter tilbake fordi de ikke vet om noe annet. Også de er avhengige av turistene.

Nepals turistminister Pokhrel kan glede seg over at Lonely Planet kåret landet til en av de fem hotteste reisemålene i 2017. Men turistguiden Binod Humagai, som i vinter guidet en tur gjennom Lang Tang-dalen, sier at de besøkende møter et overveldende skue.
– Landsbyen var et knutepunkt og svært viktig for turismen i området, og det vil den forhåpentligvis bli igjen. Noen få hus og et par små hoteller er reist på rasområdet. Men landsbyen kan ikke sammenlignes med hva den var, og de lokale er avhengige av hjelp utenfra, sier Humagai.

– Vi skylder våre forfedre å bygge byen på nytt

Palsang Tamang og Tshering Chokpa har lånt til over blikktaket for å åpne New Lang Tang hotell. Til tross for sterke advarsler har flere overlevende vendt hjem for å gjenreise det enkle livet de levde før.

– Vi blir kanskje aldri lykkelige igjen. Men vi kan forsøke å være glade, sier Tamang og peker utover de grå massene, hvor den gamle kvinnen i lilla bærer et nytt lass planker på ryggen.
– Lang Tang ble borte. Vi skylder forfedrene våre å bygge den på nytt.