Ordner det seg egentlig
for pappa?

Ved hjørnet av et straffefelt på Valle Hovin sitter en munnrapp bergenser som skulle bli fotballspiller, men som i stedet ble illusjonist og ingeniør, entertainer og skjematiker. Han er sedvanlig laidback, kledd i blå Adidas-dress og hvite sneakers. Bollesveisen han er kjent for, er ikke klippet på lenge. Det lyse håret henger ned mot ørene og de gråblå øynene.
– Altså, jeg er jævlig god til ikke å svare på spørsmål!

Som i en rettssal

Lars Vaular lever av å finne ord og bygge setninger som rimer, slår og sparker. Som legger seg på hverandre og danner komplekse konstruksjoner. Som forvirrer, fornøyer og provoserer. Og betyr noe, helst flere ting samtidig – ingen låt er bedre enn sitt svakeste ord.
Kanskje er det derfor han svarer med syrlige stikk og selvfølgeligheter på spørsmål han ikke liker. De overfladiske, ledende og private spørsmålene. De som ikke handler om kunsten, som enten er tonesatt banalitet eller intelligent harselas, og har gitt ham tre Spellemenn og salgssuksess. Lars Vaular, Mr. Cut The Crap, gir deg følelsen av å stå i en rettssal, hvor alt du sier kan bli brukt mot deg.
- Er terningskast 6 målet med en plate?
- Jeg bryr meg ikke om anmeldere.
- Hva var du redd for som liten?
- Prosecutor, you are leading the vitness!
Så:
– Redd for? Nei, jeg vet da faen, vann, kanskje? Hvis du er for lenge under vann, så dør du jo.
Vaular strekker seg mot fotballen og triller den mellom leggene.
– Nei, altså, jeg kan jo ikke benekte at jeg har fått et barn, eller at jeg har laget en sang som heter «Det ordnar seg for pappa». Jeg ber jo om det.

– Jeg er konseptet

Han sitter med beina i kryss og hendene bak ryggen. Over kanten av den grå singleten stirrer tatoverte ansikter fra brystkassen. Vanligvis er det Vaular som stirrer. Inn i normer og sosiale skillelinjer, inn i maktens korridorer og urettferdighet. Og nå – i det siste – også inn i familielivet.

Vaular setter han ord på det han ser. Ord en lett kunne tro at rant inn i hodet hans og fant sammen som små magneter, og ble til refs, sidespark, ironi og forvirring. Men slik er det ikke. Lars Vaular er ingen maskin. Han er en grubler. Og kanskje mer av enn systematiker enn han vedgår selv. Før ordene danner vers og låter som havner på VG-lista, pub-quiz og nachspiel, ligger de lagret i mentale skjemaer. Nå, i 2015 – avisene kaller det «Vaulår» – har møysommeligheten gjort ham hetere enn de fleste.
De to første platene i 666-triologien, «666 Alt» og «666 Gir» dyrkes og beskrives som noe av det beste han har gjort. I høst kommer de siste seks låtene i trilogien, som forvirrer både bransje og publikum. 666? Handler det om selveste djevelen? Eller er Vaular så cocky at han allerede fra begynnelsen, en gang i 2013, meldte tidenes terningfest?
– De 666-platene…
– Ja?
– Hva er greia, egentlig?
– Tja, jeg ville lage flere korte plater som klarer å holde på oppmerksomheten.
– Det er hele konseptet?
– Jeg er konseptet.
– Litt narsissistisk, eller?
– Nei, det er jo jeg som er greien, liksom. Og nå er jeg nødt for å gi ut den der platen.
– Nødt? Sliter du?
– Ja, altså, de siste tre-fire månedene har jeg ikke greid å gjøre noe. Bare bullshit. En god sang, eller kanskje to, men stort sett jævlig dårlig musikk. Det har vært mange utenomsportslige ting jeg har måttet ta meg av. Det har påvirket arbeidsrytmen.
Vaular har festet blikket ned i kunstgresset og ruller fotballen sakte mellom hendene. Skal til å si noe, men nøler.
– Eh, jeg har… for første gang i livet mitt har jeg skrivesperre. Og prestasjonsangst, det er ikke så fett. Det er ikke noe du har lyst til å ha.

Utilstrekkelig superpappa

Den gamle Vaular var en rappkjeftet bergenser som lo av anerkjennelse. En som fleipet vekk Spellemenn og overså gode kritikker. Hvor ble det av Mr. I-dont-fuckin-care?
– I ettertid har jeg sett at det er fett å bli satt pris på. Det er jo bekreftelse alle vil ha, egentlig. Det er bare en usikkerhet som kommer når du endelig får aksept, sant? En sånn machogreie som egentlig handler om usikkerhet.

Han tenker en stund, alvorlig nå.
– Veldig mye handler egentlig om usikkerhet.
– «Det ordnar seg for pappa», er det…
– Det handler dønn om usikkerhet! Det er jo det klassiske. Du blir far og skal liksom ta ansvar og ikke fucke opp, men være han superfaren som aldri spør om hjelp, men som kanskje kommer opp i sånne idiotsituasjoner fordi han tenker «dette her skal jeg greie», sant?
– Er det stolthet eller dumdristighet?
– Naivitet, kanskje? Jeg tror mange menn føler seg mislykket hvis de ikke vet alt på forhånd, for det er det menn gjør – fikser ting, liksom. Er det ikke det de gjør?
– Jeg er ofte utilstrekkelig, med møbler for eksempel.
– Jeg også, men du har jo lyst til å være han som fikser det, har du ikke?
– Jo.
– Ja, og derfor føler du deg utilstrekkelig, fordi du mener at det er noe du burde gjøre. Og sangen handler om det: Redselen for ikke å fikse den der mannejobben. Det er jo ingen større skam enn ikke å klare å ta vare på barnet sitt. Da er man en niding liksom, da er du en sucker.
– Hva slags far var faren din?
– En sånn far som var fotballtrener selv om han ikke var særlig interessert i fotball.
– Enn du?
– Hør her, jeg skjønner hvor du vil. Men da jeg ble født, var foreldrene mine førti og hadde to sønner og en helt annen ro. Jeg plager ikke meg selv med å skulle leve opp til foreldrene mine, jeg tror bare alle foreldre føler seg utilstrekkelige.
– Du også?
– Ja. Det er så veldig mye kraft i det lille barnet, og da er det vanskelig å si til deg selv at du vet bedre enn ham. Du må sette grenser, men står der og tenker «er vi på helt feil spor nå, eller?».
– Føler du deg ofte utilstrekkelig når du er alene med sønnen din?
– Ja, små barn kan jo ikke snakke, liksom. Det kan være provoserende. Men det skjer også når vi foreldre liksom skal være enige og ha en slagplan. Altså, jeg…
Han nøler.
– Det er jo en grunn til at jeg er soloartist.
– Du jobber best alene?
– Jeg er dårlig til å samarbeide. Jeg har jo fått god hjelp av vennene mine og sånt, men innerst inne tenker jeg «shit, jeg har gjort noe crazy med en penn og en blokk og en mikrofon og har fucking tre Spellemann, og det hadde aldri skjedd uten meg». For meg er det helt sinnsykt. Da er det lett å stole på den mannen som ikke vil høre på andre, men som får ting til å funke, men så må jeg være i en sånn familiesetting hvor det ikke er rom for den egenrådigheten. Det er ikke alltid enkelt.
– Wilfred, sønnen din, har tatt rollen som sjefen i ditt liv?
– Ja, på en måte. Det er iblant vanskelig å akseptere. Men altså, det er ikke sånn at han bare tar, uten å gi. Nå er jeg i studio fra 09 til 16, i barnehagen like etter og hjemme etterpå. Han har satt ting i system.
– Er strukturen en trussel mot det kreative?
– Hæ? Nei, jeg ga jo nettopp ut to plater. Straight classics. Og at noen digger det mens andre synes det er helt løk, er fett. Det er jo det som er greien.
– Er det ikke du som er greien?
– Jo, men det er meg, sant? Å gjøre ting som får folk til å si «shit, hva skjedde nå?» Som da jeg så Prince sitt «Dirty Mind»-cover, der han han står der i truse og skinnjakke. Det var sånn «shit, dette her er så fuckings genious».
– I musikkvideoen til «Det ordnar seg for pappa» danser du ganske grasiøst. Handl…
Han avbryter, brått entusiastisk.
– Ja, sant? Når jeg går bort til den ballettstangen eller hva det heter, og legger meg ned i en sånn weird positur, så er det en sånn «hva skjer nå-greie»? Noen tenker «det var jammen ærlig og åpent gjort av Vaular» og vektlegger det positive i det, mens andre tenker «oh shit, det var jævlig gutsy». Det er jo det jeg vil.
– Skape forvirring?
- Ja. Jeg har så mange tanker i hodet samtidig, litt som på internettet, når du har en haug sånne faner oppe.
– Tror du at du er annerledes enn oss andre?
– Jeg tror at jeg er spesiell, men alle er jo det. Alle er unike. Det lærte jeg da jeg var liten.

Respekt og damer

Da Lars Vaular var liten ble det sagt at han var et pent barn. En forsiktig, pliktoppfyllende fyr gjorde som han skulle. Noe som ikke var all verdens etter at de to eldre brødrene hadde pushet grenser, brutt barrierer og etterlatt seg et nytt slør av ro i familien, hvor minstemann hadde friere tøyler og kunne jage drømmen om å bli verdens beste fotballspiller – helst på Leeds United – mens han tyvlånte Prince-platene brødrene fikk i den nye CD-klubben. Det var først i tenårene at livet bød på motstand, da han ble 14 år og forstod at han aldri kom til å spille for Leeds. Deretter et par år senere, da han hørte at karakterkravet for å komme inn på journalisthøgskolen var 5,6, kanskje 5,7.
– Da ble det sånn «drit i det journalistgreiene, det er for suckers». I ettertid kan det kjennes som en dommedagsfølelse, men det var mer et sånt vaakuum. Sånn «shit, jeg har egentlig ingen ting jeg har lyst til å bli, foruten å få respekt og… damer». Og å bli den første bergensk-språklige rapperen.
– Å bli stjerne?
– Ja, innerst inne var det nok det. Det er litt flaut å si det, men altså, jeg ville bare ha en sak å kjempe for. Og bekreftelse.
– Som alle vil ha?
– Som alle må ha.

Noe må gå på trynet

Vaular får bekreftelse hver dag, når folk streamer låter, går på konsert, kjøper plater og leser om ham i avisene. Men det er ikke nok. Det er når musikken høres og tolkes i ulike retninger, at den virkelige reisen begynner. Det er derfor han dyrker tvetydigheten. Når han synger «jeg ser Stoltenberg, jeg ser Erna Solberg, jeg ser ingen jævla forskjell» og «nei, de folka der, de burde være rapartister og de burde vært på den der sexy-listen», så splitter han fansen – og digger det.

– Mange tenker at det er banalt og tåpelig. Det er helt cool, men for meg handler det om at Høyre privatiserer nesten for privatiseringens skyld – og at Ap har gjort nesten det samme. Samtidig gjøres bilaterale handelsavtaler som svekker selvstyret, uten at folk vet om det en gang.
– Hva gjør det med sønnen din sin oppvekst kontra din egen?
– At han vil vokse opp i et samfunn hvor folk er mer paranoide, redde for hverandre og egoistiske.
– Er det mulig å snu?
– Nei, det virker som om noe må gå på trynet først, i så fall. Det er vanskelig ikke å føle seg hjelpesløs når du ser hvor kjip verden er.

50 piskeslag

«Det ordnar seg for pappa» handler både om en «kjip» verden og hjelpeløsheten som kan komme med foreldreansvaret. Lars Vaular skrev den etter at han ble kjent med historien til den saudiarabiske Raif Badawi. Badawi sitter fengslet i byen Jeddah, dømt til tusen piskeslag og ti års fengsel for å ha oppfordret til fri debatt på bloggen sin. Vaular og Badawi er begge født i 1984 – og begge er fedre.

Mens Lars Vaular ferierer med familien sin, forbereder seg til konsert på Øya og sin så langt største konsert på Bastionen i Bergen 28. august, venter Badawi på andre runde av 50 piskeslag.
– Konsekvensene av å uttrykke seg er så mye større for ham enn for meg. Men sangen handler om meg. Om at jeg må være tro mot det jeg vil uttrykke, selv om jeg i motsetning til tidligere har andre å tenke på enn meg selv. Og at det jeg uttrykker er viktig, selv om jeg ikke sitter fengslet for det.
– Ville du vært like kompromissløs som Badawi dersom du løp samme risiko?
– Nei. Eller, du vet jo aldri. Jeg måtte jo ha funnet en måte å fikse det på, men…
Han tenker seg om.
– Helt ærlig vet jeg ikke hvor bra jeg hadde gjort det i Saudi Arabia.

Må levere, nå

For det er enklere å hanke inn seksere hos norske anmelderne enn å fremprovosere endringer i Saudi-Arabia. Men det er vanskelig nok, i alle fall med prestasjonsangst og skrivesperre.
– Det er jo nå konsep…, eh, alt skal stemme, liksom. Og når jeg gir ut en albumserie som heter «666» og får terningkast 6 på de to første platene, så må jeg jo være såpass, hva skal jeg si, ordentlig at jeg får terningkast 6 på den siste også. Så ja, jeg har laget et stort problem for meg selv. For den siste platen er jævlig vanskelig.
– Hva har en ny sekser med det å være ordentlig å gjøre?
– Da leverer du jo, da er du mann og gjør du jobben. Dessuten er seks liksom det folk vil ha. Men dette er jo sånt jeg ikke pleier å innrømme.
– Fordi det er skummelt?
– Nei, eller jo, det er det. Men kanskje det er lurt å si det høyt, at jeg har ikke kommet så jævlig langt. Men jeg bryr meg jo ikke om anmeldelser og sånt. Anmeldelser er for suckers. Men jeg må uansett levere, og…
Han pirker i gressmatten, fisker opp noen småstein, mumler og slenger steinene hardt av gårde.
– Jeg har liksom tenkt at du skal dø når du hører platen, sant? At hodet ditt skal sprenge. Det er et ganske urimelig krav.

Alt gir mening

Var det slik han oppdaget sårbarheten? På en litt for stor høyde bygget av terningkast? Eller fant han den på stellebordet? Kanskje handler det hele om mening. Om at det gir mening å være pappa, mening å være artist, mening å kommunisere med et barn som ikke kan snakke. At det gir mening å risikere livet for å opponere mot makthavere, uansett hva som ligger i potten. Eller å posere i truse og skinnjakke på et cover, eller danse grasiøst på et parkettgulv – især for en sårbar pappa. Eller å la noen tro at 666 bare er tonesatt banalitet pakket inn i tall, og la andre finne utflagging og markedsliberalisme og «den der shit, its the devil-forvirringen».
Kanskje handler tvetydigheten og «666-hva-enn-den-nå-måtte-bli-hetende» om nettopp det. At alt gir mening. Kanskje til og med prestasjonsangst og skrivesperre?

Og apropos: Ordner det seg egentlig for Lars Vaular?
– Hva mener du? I am so hot right now!
Han reiser seg i en rask svingbevegelse med en hånd i bakken.
Altså, jeg kan drite på en fiskekrok og kalle det øredobber.